Her om dagen var jeg vikar på syvende trinnet. Skolen var lokalisert i et av bergens “bedre strøk”.
Første timen jeg hadde var sløyd, og gikk utmerket uten større innblandig fra min side. Den neste timen var norsk. Opplegget var nok noe ambisiøst for alderen. De skulle, ved hjelp av duftlys og musikk, bli inspirert til å skrive en liten tekst i en selvvagt sjangre. Det var noen problemer med dette. Det første var ganske åpenbart. Duftlysene duftet ikke. Men det største problemet var at endel var ganske så uinteresserte og heller ville prate med eleven på nabopulten. Det var spesielt en elev som utmerket seg (og som jeg allerede identifiserte i sløyden). Klarte jeg få han til å være stille og arbeide, kunne det kanskje bli noe læring i timen. Jeg sa derfor til klassen, mens jeg så på denne ene eleven, at de som bråkte kunne bli sent på gangen.
En liten jente som satt bakerst i klasserommet kunne da straks fortelle meg at Utdanningsdirektoratet hadde bestemt at dette ikke var lov. Jeg hadde hatt en mistanke om at dette ville komme opp før eller senere.
“Jeg har lest brevet til Utdanningsdirektoratet og er ikke enig i lovtolkningen deres. Dessuten finnes det ingen rettskraftig dom på dette. Så jeg bryr meg ikke om hva de mener.”
Der fikk dem.
